Møt psykologspesialist og forfatter Janette Røseth

Sorg og uventede vendinger er en del av livet. På Kvinner i fokus tirsdag 2.mai, møter vi Janette Røseth, psykologspesialist og forfatter, som har fordypet seg i temaet livssorg. 

Mange forbinder ordet sorg med dødsfall, men hva med den sorgen vi har ellers i livet, de tap og savn som oppstår når vi mister biter av oss selv? Janette Røseth tar turen til Kvinnehelsehuset for å prate om dette, og vil fortelle om blant annet: Hvordan reiser du deg etter at livet tar deg? Når livet tar u-svinger du ikke var forberedt på? Hvordan kan du leve med livssorgen og endringene? Hvordan kan mestring bli en del av den nye hverdagen?

 Janette Røseth er i tillegg til psykologspesialist pårørende og lever med kroniske smerter. Hun vil dele av egne erfaringer, samt fra arbeidet med andre mennesker. Sammen med Emmeline K. Werner, har Janette skrevet boken «Livssorg når livet ikke blir slik du hadde tenkt».

 Vi har spurt Janette noen spørsmål om temaet, for å bli litt bedre kjent med henne i forkant av Kvinner i fokus.

Hvorfor ble du opptatt av sorg, og hva er din motivasjon for å arbeide med livssorg?

- Jeg ble opptatt av sorg etter at min mann fikk hjerneslag i 2014. Ordet livssorg oppstod i kjølvannet av dette, da det er en sorg som ikke handler om døden, men om livets tap – om livet som ikke ble som en hadde tenkt. Min motivasjon for å jobbe med dette handler om at alle mennesker skal få en forståelse for helt normale følelser og reaksjoner etter at livet tar en u-sving.

Dere viser til at vi forbinder sorg med død og det å miste noen, men dere tydeliggjør at det finnes ulike typer sorg som kan gå inn under begrepet livssorg. «Sorg uten blomster» er et uttrykk. Mange typer sorg snakker vi nesten ikke om, og en kan lett bli ensom i sorgen. Hva er dine tanker om hvordan vi som samfunn forholder oss til livssorg? Kunne sorgen vært lettere å bære om det var større åpenhet og aksept av sorg? 

 - Sorg, livssorg, vonde følelser, store følelser, livsbelastninger, sykdom, død – alt er temaer som vekker mye i oss og som mange kan være redde for å ta i. Jeg tenker at vi snakker altfor lite om disse viktige livstemaene. Om vi hadde løftet de mer, som de naturlige delene av livet de er, så ville det gitt en annen mulighet for forståelse, støtte og omsorg. Nå blir det temaer vi skyr og unngår, og unngåelse gjør vonde følelser verre. 

Det er en pågående debatt om leger skal kunne sykemelde pasienter på grunn av sorg etter dødsfall eller livssorg. I dag er det ikke en mulighet og fastlegene må finne en annen diagnose, eks. depresjon, for å få det til å passe inn i systemet. Sorg er ikke nødvendigvis depresjon - sykeliggjør vi sorg, som er en naturlig del i et livsløp? Hva er dine tanker om dette? 

- Å sette en diagnose på sorg blir en måte å sykeliggjøre normale følelser og reaksjoner. Verken sorg eller livssorg er det samme som depresjon. For noen er en sykemelding en god løsning i perioder, men for andre er det godt å være på jobb, ute blant andre. Da får man en sorgpause. Hva som er rett for den enkelte må en diskutere sammen med fastlegen. Men jeg skulle ønske fastlegen da hadde et større handlingsrom for sykemelding innenfor normale friske reaksjoner. 

Hvilke råd vil du gi til personer som befinner seg i livssorg?

- Råd – vanskelig spørsmål, for det er mange ulike verktøy en kan bruke i møte med sorg. Men for mange er det viktig å se på hvordan en møter seg selv i livets smerte. Mange dytter vekk følelsene, stritter i mot. Men å møte følelser med aksept – med fokus på hvordan det faktisk er å være meg her og nå er ofte en god nøkkel. Og så tenke at en skal møte dette med vennlighet, med en ikke-dømmende holdning, med raushet og empati. Den samme medfølelsen du ville møtt alle andre med når de har det vondt og vanskelig, en selvmedfølelse.